Alzheimers sykdom er en primær degenerativ hjernesykdom av ukjent etiologi med karakteristiske nevropatologiske og nevrokjemiske kjennetegn. Lidelsen begynner vanligvis snikende og utvikler seg sakte, men jevnt over flere år.

Vaskulær demens er en følge av hjerneinfarkt som skyldes karsykdom, herunder hypertensiv karsykdom i hjernen. Infarktene er vanligvis små, men har kumulativ virkning. Tilstanden debuterer vanligvis sent i livet.

Tilfeller av demens som skyldes, eller som antas å skyldes, andre årsaker enn Alzheimers sykdom eller karsykdom i hjernen. Demensen kan debutere når som helst i livet, men sjelden i høy alder.

Syndrom med markant svikt i korttids- og langtidshukommelse, mens umiddelbar erindring er bevart. Svekket evne til å lære nytt stoff og desorientering med hensyn til tid. Konfabulering kan være et uttalt fenomen, men persepsjon og andre kognitive funksjoner, inkludert intellekt, er vanligvis intakte. Prognosen avhenger av forløpet av den underliggende lidelsen.

Organisk hjernesyndrom med uspesifikk årsak, som kjennetegnes av samtidig forstyrrelse av bevissthet og oppmerksomhet, persepsjon, tenkeevne, hukommelse, psykomotorisk atferd, følelsesliv og søvn-våkenhets-rytme. Varigheten er skiftende, og alvorlighetsgraden varierer fra mild til svært alvorlig.

Omfatter forskjellige psykiske lidelser som årsaksmessig er knyttet til hjernefunksjonsforstyrrelse som skyldes primær hjernesykdom, systemisk sykdom som påvirker hjernen sekundært, eksogene giftige (toxiske) substanser eller hormoner, endokrine forstyrrelser eller andre somatiske lidelser.

Personlighets- eller atferdsforandring som skyldes følgetilstand etter aktuell sykdom, skade eller dysfunksjon i hjernen.

Kategorien skal brukes når to eller flere kjente stoffer brukes, men det er umulig å si hvilket stoff som bidrar mest til lidelsen. Kategorien skal også brukes når den eksakte identiteten til noen av, eller alle, de psykoaktive stoffene er usikker eller ukjent, siden mange som bruker flere stoffer heller ikke selv vet i detalj hva de tar.

Generelt kjennetegnes de schizofrene lidelsene av fundamentale og karakteristiske endringer av tenkning og persepsjon, og av inadekvat eller avflatet affekt. Klar bevissthet og intellektuell kapasitet er vanligvis opprettholdt, selv om en viss kognitiv forstyrrelse kan utvikles over tid. De viktigste psykopatologiske fenomenene omfatter tankeekko, tankepåføring eller tanketyveri, tankekringkasting, vrangforestillinger når det gjelder persepsjon og kontroll, influens eller passivitetsbevissthet, hallusinatoriske stemmer som kommenterer eller diskuterer pasienten i tredje person, tankeforstyrrelser og negative symptomer.

Schizofrene lidelsers forløp kan være kontinuerlig eller episodisk med progredierende eller stabil defekt, eller det kan være en eller flere episoder med fullstendig eller delvis remisjon. Diagnosen schizofreni skal ikke stilles hvis det foreligger uttalte depressive eller maniske symptomer, unntatt der schizofrenisymptomene var tilstede før den affektive lidelsen. Diagnosen schizofreni skal heller ikke stilles ved åpenbar hjerneorganisk sykdom eller under intoksikasjon eller abstinens. Lignende lidelser som utvikler seg ved epilepsi eller annen hjerneorganisk sykdom skal klassifiseres under F06.2, og de som er fremkalt av psykoaktive stoffer under F10-F19 med felles fjerdetegn .5.

Lidelse kjennetegnet av eksentrisk atferd og forstyrrelser i tanke- og følelsesliv, som ligner de man ser ved schizofreni, men uten klare eller typiske schizofrenisymptomer på noe tidspunkt. Symptomene kan omfatte følelseskulde eller upassende følelser, rar eller eksentrisk atferd, tilbøyelighet til sosial tilbaketrekning, paranoide eller bisarre idéer som ikke utvikler seg til klare vrangforestillinger, tvangspreget grubling, tankeforstyrrelser og sansemessige forstyrrelser, periodevis forbigående nærpsykotiske episoder med intense illusjoner, hørsels- eller andre hallusinasjoner og idéer på grensen av vrangforestillinger, som vanligvis inntreffer uten ytre provokasjon. Det er ingen klar debut, og utvikling og forløp er vanligvis som ved personlighetsforstyrrelser.

Omfatter ulike lidelser der vedvarende vrangforestillinger utgjør det eneste, eller det mest fremtredende kliniske trekk, og som ikke kan klassifiseres under organisk lidelse, schizofreni eller affektiv lidelse. Vrangforestillingslidelser som har vart mindre enn 2-3 måneder bør foreløpig klassifiseres under F23.-.

Heterogen gruppe lidelser kjennetegnet av akutt innsettende psykotiske symptomer som vrangforestillinger, hallusinasjoner og sansebedrag, og med uttalte avvik fra vanlig atferd. Akutt innsettelse defineres her som en raskt økende utvikling av et klart patologisk klinisk bilde i løpet av to uker eller mindre. Det foreligger ingen holdepunkter for organiske årsaksfaktorer ved disse lidelsene. Rådvillhet og forvirring er ofte tilstede, men desorientering med hensyn til tid, sted og egen person er ikke tilstrekkelig vedvarende eller alvorlig til å rettferdiggjøre diagnosen organisk delirium (F05.-). Full helbredelse oppnås gjerne innen få måneder, og ofte i løpet av få uker eller dager. Hvis lidelsen vedvarer ut over 2-3 måneder, må diagnosen endres. Lidelsen kan i noen tilfeller være forbundet med akutte påkjenninger, vanligvis definert som belastende livshendelse, som har inntruffet en til to uker før lidelsens debut.

Vrangforestillingslidelse som deles av to eller flere personer som er nært knyttet til hverandre følelsesmessig. Bare en av personene har en ekte psykotisk lidelse, men vrangforestillingene er indusert i de(n) andre og forsvinner vanligvis når personene atskilles.

Episodiske lidelser der symptomer på både affektive lidelser og schizofreni er fremtredende, men som ikke gir grunnlag for slike diagnoser. Andre tilstander der affektive symptomer kommer i tillegg til en eksisterende schizofreni, eller sameksisterer eller veksler med paraniode psykoser av andre typer, klassifiseres under F20-F22. Stemningsinkongruente vrangforestillinger ved en stemningslidelse gir ikke grunnlag for diagnosen schizoaffektiv lidelse.

Lidelser med vrangforestillinger eller hallusinasjoner som ikke gir grunnlag for diagnosen schizofreni (F20.-), paranoid psykose (F22.-), akutte og forbigående psykoser (F23.-), psykotiske former av manisk episode (F30.2) eller alvorlig depressiv episode (F32.3).

Alle underkategoriene i denne kategorien skal bare brukes ved enkeltstående episoder. Hypomane eller maniske episoder hos personer som har hatt en eller flere tidligere affektive episoder (depressive, hypomane, maniske eller blandede), skal kodes som bipolare lidelser (F31.-).

Lidelsen kjennetegnes av to eller flere episoder der pasientens stemningsleie og aktivitetsnivå er betydelig forstyrret. Forstyrrelsen består noen ganger i hevet stemningsleie (oppstemthet) og økt energi og aktivitet (hypomani og mani) og andre ganger i senket stemningsleie (nedstemthet) nedsatt energi og aktivitet (depresjon). Gjentatte episoder av bare hypomani eller mani skal klassifiseres som bipolar lidelse.

Ved typisk milde, moderate eller alvorlige depressive episoder lider pasienten av senket stemningsleie (nedstemthet), redusert energi og aktivitetsnivå. Evnen til å glede seg, føle interesse og konsentrasjon er nedsatt, og en uttalt trettbarhet og tretthet er vanlig selv etter den minste anstrengelse. Vanligvis blir søvnen forstyrret og appetitten redusert. Selvfølelsen og selvtilliten er nesten alltid svekket, og selv i den milde formen er forestillinger om skyld og verdiløshet ofte til stede. Det senkede stemningsleiet forandrer seg lite fra dag til dag, varierer ikke med omstendighetene og kan ledsages av såkalte «somatiske» (melankoliforme) symptomer, som tap av interesse og lystfølelser, oppvåkning om morgenen flere timer tidligere enn vanlig, depresjon som er tyngst om morgenen, uttalt psykomotorisk retardasjon, uro, appetittløshet, vekttap og tap av seksualdrift. Avhengig av symptomenes antall og alvorlighetsgrad, kan en depressiv episode spesifiseres som mild, moderat eller alvorlig.

Lidelse kjennetegnet ved gjentatte episoder med depresjon som beskrevet for depressiv episode (F32.-), uten frittstående episoder med hevet stemningsleie og økt energi (mani) i sykehistorien. Kortvarige episoder med lett heving av stemningsleie og overaktivitet (hypomani) like etter en depressiv episode, noen ganger utløst av antidepressiv behandling, kan forekomme. De mer alvorlige formene for tilbakevendende depressiv lidelse (F33.2 og F33.3) har mye til felles med tidligere begreper som manisk-depressiv depresjon, melankoli, vital depresjon og endogen depresjon. Den første episoden kan opptre i alle aldre fra barndom til alderdom, debuten kan være akutt eller snikende og varigheten kan variere fra noen få uker til mange måneder. Risikoen for at en pasient med tilbakevendende depressiv lidelse skal få en episode med mani, forsvinner aldri helt, uansett hvor mange depressive episoder som er gjennomlevd. Hvis en slik episode skulle inntreffe, skal diagnosen forandres til bipolar affektiv lidelse (F31.-).

Vedvarende og vanligvis svingende stemningsforandringer der de fleste enkeltepisodene ikke er alvorlige nok til at det er rimelig å beskrive dem som hypomane eller milde depressive episoder. Siden de varer i mange år, av og til store deler av det voksne liv, medfører de betydelig lidelse og dysfunksjon. I noen tilfeller kan tilbakevendende eller enkeltstående maniske eller depressive episoder komme i tillegg til en vedvarende affektiv lidelse.

Alle stemningslidelser som ikke kan klassifiseres i F30-F34, fordi de ikke er tilstrekkelig alvorlige eller langvarige.

En gruppe lidelser der angst bare, eller hovedsakelig, oppstår i visse veldefinerte situasjoner som ikke innebærer reell fare. Som følge av dette blir disse situasjonene typisk nok unngått eller gjennomlevd med frykt. Pasientens bekymring kan være fokusert på enkeltsymptomer som hjertebank eller følelse av å skulle besvime, og er ofte forbundet med sekundær redsel for å dø, miste kontroll eller bli gal. Tanken på å gå inn i en fobisk situasjon fremkaller vanligvis forventningsangst. Fobisk angst og depresjon eksisterer ofte side om side. Hvorvidt det er nødvendig med to diagnoser; fobisk angstlidelse og depressiv episode, eller bare én diagnose, bestemmes av tidsforløpet for de to lidelsene og av terapeutiske overveielser ved tidspunktet for konsultasjonen.

Lidelser der manifestasjonen av angst er hovedsymptomet, og som ikke er begrenset til særskilte miljøbestemte situasjoner. Depressive symptomer, tvangssymptomer, og tendens til fobisk angst kan være til stede, forutsatt at de er klart sekundære eller lite alvorlige.

Hovedtrekket er tilbakevendende tvangstanker eller tvangshandlinger. Tvangstankene er idéer, forestillinger eller impulser som gjentatte ganger dukker opp i pasientens bevissthet i en stereotyp form. De er nesten uten unntak foruroligende, og pasienten prøver ofte, uten hell, å motstå dem. Pasienten erkjenner dem imidlertid som sine egne tanker, selv om de er ufrivillige og ofte frastøtende. Tvangshandlinger eller tvangsritualer er stereotyp atferd som blir gjentatt gang på gang. De er ikke i seg selv behagelige eller nyttige. Hensikten er å hindre en eller annen objektivt sett usannsynlig hendelse som medfører skade på, eller som er forårsaket av, pasienten, og som vedkommende ellers frykter vil komme til å skje. Vanligvis blir denne atferden erkjent av pasienten som meningsløs eller nytteløs, og vedkommende gjør derfor gjentatte forsøk på å motstå den. Angst er nesten alltid til stede. Hvis tvangshandlingene [tvangsritualene] motstås, blir angsten verre.

Kategorien skiller seg fra andre ved at den omfatter lidelser som kan identifiseres ikke bare på grunnlag av symptomer og forløp, men også ved tilstedeværelsen av den ene eller andre av to ytre årsaksfaktorer: en usedvanlig belastende livshendelse som fremkaller en akutt belastningsreaksjon, eller en vesentlig forandring i tilværelsen som fører med seg vedvarende ubehagelige forhold som resulterer i en tilpasningsforstyrrelse. Selv om mindre alvorlige psykososiale belastninger («livshendelser») kan utløse eller bidra til utviklingen av en rekke lidelser klassifisert annet sted i dette kapitlet, er den årsaksmessige betydningen av belastningen ikke alltid klar. Betydningen vil i hvert tilfelle være avhengig av individuell, idiosynkratisk sårbarhet. Livshendelsene er verken nødvendige eller tilstrekkelige til å forklare forekomsten av lidelsen og den formen den har. Lidelsene som er samlet her, tror man derimot alltid oppstår som direkte følge av akutt alvorlig belastning eller vedvarende traumer. De belastende livshendelsene eller vedvarende, ubehagelige forholdene er den primære og dominerende årsaksfaktoren. Lidelsen ville ikke ha oppstått uten denne faktoren. Lidelsene i denne delen kan derfor betraktes som mistilpassede (maladaptive) reaksjoner på alvorlig eller vedvarende belastning. Lidelsene hemmer vellykkede mestringsmekanismer, og medfører derfor problemer med å fungere sosialt.

Felles for dissosiative lidelser eller konversjonslidelser, er delvis eller fullstendig tap av normal integrasjon mellom erindringer om fortiden, identitetsbevissthet, umiddelbare sanseinntrykk og kontroll over kroppsbevegelser. Alle typer dissosiative lidelser har en tendens til å bedres etter noen uker eller måneder, særlig hvis debuten er knyttet til en traumatisk livshendelse. Mer kroniske lidelser, særlig lammelser og følelsesløshet, kan utvikles hvis begynnelsen er knyttet til uløselige problemer eller vanskeligheter i forhold til andre mennesker. Tilstandene ble tidligere klassifisert som forskjellige typer «konversjonshysteri». De antas å ha psykogen opprinnelse, siden de er nært forbundet i tid med belastende livshendelser, uløselige og uutholdelige problemer eller forstyrrede relasjoner til andre mennesker. Symptomene tilsvarer ofte pasientens forestilling om hvordan en somatisk lidelse ville manifestere seg. Medisinske undersøkelser og utredninger viser ikke at det er noen kjent somatisk eller nevrologisk lidelse til stede. I tillegg foreligger tegn på at funksjonstapet er et uttrykk for følelsesmessige konflikter eller behov. Symptomene kan utvikle seg i nær forbindelse med psykisk belastning, og kommer ofte plutselig. Bare forstyrrelser i fysiske funksjoner som normalt kontrolleres av viljen, og tap av sanseinntrykk er inkludert her. Lidelser som medfører smerte og andre komplekse somatiske sanseinntrykk formidlet av det autonome nervesystemet er klassifisert under somatiseringslidelse (F45.0). Muligheten for senere tilsynekomst av alvorlige somatiske eller psykiske lidelser skal alltid vurderes.

Hovedkjennetegnet er gjentatt presentasjon av somatiske symptomer i kombinasjon med stadige anmodninger om medisinsk utredning, til tross for gjentatte negative funn og forsikringer fra legene om at symptomene ikke har somatisk grunnlag. Hvis somatiske lidelser skulle være til stede, forklarer de verken symptomenes art og omfang, eller pasientens engstelse og opptatthet av symptomene.

I mange tilfeller er søvnforstyrrelser et symptom ved en annen psykisk eller somatisk lidelse. Hvorvidt en søvnforstyrrelse hos en pasient er en uavhengig lidelse eller bare en manifestasjon av en annen lidelse som klassifiseres annet sted i dette eller andre kapitler, må bestemmes på grunnlag av klinisk bilde og forløp, såvel som behandlingsmessige betraktninger og prioriteringer på tidspunktet for konsultasjonen. Hvis søvnforstyrrelsen er en av hovedplagene og oppfattes som en lidelse i seg selv, skal de følgende kodene generelt brukes sammen med andre diagnoser som beskriver den psykopatologi og patofysiologi som foreligger i hvert enkelt tilfelle. Denne kategorien omfatter bare de søvnforstyrrelsene der følelsesmessige årsaksfaktorer anses å ha primær betydning, og som ikke skyldes identifiserbare somatiske lidelser som klassifiseres annet sted.

Seksuelle dysfunsjoner omfatter det som hindrer et individ i å delta i seksuell aktivitet på den måten han eller hun selv ønsker. Seksuell respons er en psykosomatisk prosess, og både psykiske og somatiske prosesser inngår vanligvis i årsakskjeden som fremkaller seksuell dysfunksjon.

Denne gruppen omfatter bare psykiske forstyrrelser som debuterer innen seks uker etter fødsel, og som ikke oppfyller kriteriene for andre lidelser i kapittel V, enten fordi det ikke foreligger nok informasjon, eller fordi det anses å foreligge spesielle kliniske tilleggsforhold som gjør klassifikasjon annet sted urimelig.

Denne kategorien skal brukes for å kode psykologiske eller atferdsmessige faktorer som kan ha spillt en viktig rolle i utviklingen av somatiske lidelser klassifisert i andre kapitler. Psykiske forstyrrelser som følge av somatiske lidelser er gjerne lette, men ofte langvarige (f eks bekymring, følelsesmessige konflikter eller engstelse), og gir ikke i seg selv grunnlag for noen av diagnosene i dette kapitlet.

Bruk hvis mulig tilleggskode for å angi tilknyttet somatisk lidelse.

Et vidt spekter av legemidler inngår her. De viktigste gruppene er: a) psykotrope ikke-avhengighetsskapende legemidler (f eks antidepressiva), b) avføringsmidler og c) smertestillende håndkjøpspreparater (f eks acetylsalicylsyre og paracetamol).

Vedvarende bruk av disse stoffene fører ofte til unødvendig kontakt med helsevesenet og kan ha skadelige fysiske effekter. Forsøk på å fraråde eller forby bruk av et stoff blir ofte møtt med motstand, for avføringsmidler og smertestillende midlers vedkommende, til tross for advarsler om somatiske skader som nedsatt nyrefunksjon eller elektrolyttforstyrrelser. Selv om pasienten er sterkt motivert for å ta stoffet, utvikler det seg ikke avhengighets- eller abstinenssymptomer som beskrevet i F10-F19 for psykoaktive stoffer.

Alvorlige forstyrrelser i individets personlighet og atferdsmønster som ikke er en direkte følge av sykdom, skade eller annen affeksjon av hjernen eller av annen psykisk lidelse. Forstyrrelsene er nesten alltid forbundet med betydelige personlige problemer og sosiale vanskeligheter. De første tegn kommer til uttrykk i barndom eller ungdom, og fortsetter gjennom voksen alder.

Denne kategorien omfatter personlighetsforstyrrelser som for pasienten ofte er plagsomme, men som ikke viser de spesifikke mønstre beskrevet under forstyrrelsene i F60.-. Som følge av dette, er ofte forstyrrelsene i denne kategorien vanskeligere å diagnostisere enn forstyrrelser i F60.-.

Forstyrrelser i voksen personlighet hos individer uten tidligere personlighetsforstyrrelser, etter eksponering for katastrofale eller voldsomme, langvarige påkjenninger, eller etter alvorlige psykiske lidelser. Denne kategorien skal bare brukes når det foreligger holdepunkter for at det har inntruffet en klar og vedvarende forandring av individets mønster for oppfatning, omgang med og tenkning om omgivelsene og seg selv. Personlighetsforandringen må være betydelig og forbundet med maladaptiv og lite fleksibel atferd som ikke var til stede før den patogene hendelsen. Forandringen skal ikke være en direkte manifestasjon av en annen psykisk lidelse eller en residualtilstand etter en tidligere lidelse.

Visse atferdsforstyrrelser som ikke kan klassifiseres i andre kategorier. Disse atferdsforstyrrelsene kjennetegnes ved gjentatte handlinger som mangler rasjonell motivering, som ikke kan kontrolleres og som generelt skader både pasientens og andres interesser. Pasienten forteller at atferden er forbundet med handlingsimpulser. Årsaken til disse lidelsene er ukjent. De blir klassifisert sammen på grunnlag av deskriptive fellestrekk, og ikke fordi de har andre viktige forhold felles.

IQ anslagsvis mellom 50 og 69 (hos voksne, mental alder fra 9 til under 12 år), fører vanligvis til lærevansker i skolen. Mange voksne er i stand til å arbeide, ha gode sosiale forhold og gjøre en samfunnsnyttig innsats.

IQ anslagsvis mellom 35 og 49 (hos voksne, mental alder fra 6 til under 9 år), fører vanligvis til markert utviklingshemming i barndommen, men de fleste kan læres opp til å utvikle noen grad av uavhengighet i det å sørge for seg selv, oppnå adekvat kommunikasjon og noen skoleferdigheter. Voksne vil trenge varierende grad av støtte for å kunne leve og arbeide ute i samfunnet.

IQ anslagsvis mellom 20 og 34 (hos voksne, mental alder fra 3 til under 6 år), fører vanligvis til kontinuerlig omsorgsbehov.

IQ under 20 (hos voksne, mental alder under 3 år), fører til alvorlige begrensninger av egenomsorg, kontinens, kommunikasjon og bevegelighet.

Forstyrrelser der det normale mønsteret for språktilegnelse er forstyrret fra de tidligste utviklingsstadier. Forstyrrelsene kan ikke direkte tilskrives nevrologiske tilstander, forstyrrelser i taleapparatet, sansedefekter, psykisk utviklingshemming eller miljøfaktorer. Tale- og språkforstyrrelsene i denne kategorien ledsages ofte av problemer som lese- og stavevansker, kontakt- og atferdsforstyrrelser og følelsesmessige forstyrrelser.

Tilstander der det normale mønsteret for tilegnelse av skoleferdigheter er forstyrret fra de tidligste utviklingstrinn. Tilstanden skyldes ikke bare utilstrekkelig undervisning, psykisk utviklingshemming eller ervervet skade eller sykdom i hjernen.

Forstyrrelse kjennetegnet ved alvorlig svikt i utviklingen av motorisk koordinasjon, og som ikke kan forklares ved generell psykisk utviklingshemming eller av spesifikk medfødt eller ervervet nevrologisk lidelse alene. Grundig klinisk undersøkelse vil i de fleste tilfeller avdekke tegn som choreiforme bevegelser av ikke-understøttede ekstremiteter, synkinesier og andre motoriske forstyrrelser, eller tegn på sviktende koordinering av fin- eller grovmotorikk, som uttrykk for et umodent sentralnervesystem.

Denne kategorien omfatter forstyrrelser der det foreligger blanding av spesifikke forstyrrelser i tale og språk, innlæring og motorisk utvikling, men der ingen av disse dominerer tilstrekkelig til å utgjøre hoveddiagnosen. Denne blandingsgruppen skal bare brukes der det foreligger en betydelig overlapping mellom hver av de spesifikke utviklingsforstyrrelsene. Ved disse tilstandene er det vanligvis en viss grad av generell svikt i kognitive funksjoner. Kategorien skal derfor brukes ved forstyrrelser som oppfyller kriteriene for to eller flere av kategoriene beskrevet under F80.-, F81.- og F82.

Gruppe lidelser kjennetegnet ved kvalitative avvik i sosialt samspill og kommunikasjonsmønster, og ved et begrenset, stereotypt og repetitivt repertoar av interesser og aktiviteter. Disse kvalitative avvikene er gjennomgripende trekk i individets fungering ved alle typer situasjoner.

Bruk hvis mulig tilleggskode for å angi eventuell sameksisterende medisinsk tilstand eller psykisk utviklingshemming.

Gruppe lidelser kjennetegnet ved tidlig debut (vanligvis i løpet av de fem første leveårene), manglende utholdenhet i aktiviteter som krever kognitivt engasjement, og tendens til å skifte fra en aktivitet til en annen uten å gjøre noe ferdig, i kombinasjon med uorganisert, dårlig regulert og overdreven aktivitet. Flere andre avvik kan forekomme. Hyperkinetiske barn er ofte uforsiktige og impulsive, utsatt for ulykker og får oftere disiplinærvansker på grunn av tankeløse brudd på normer og regler, mer enn på grunn av bevisst utfordrende atferd. I forhold til voksne viser de ofte sosialt uhemmet atferd med mangel på normal forsiktighet og tilbakeholdenhet. De er upopulære blant andre barn, og kan derfor bli isolert. Kognitive forstyrrelser er vanlige, og spesifikke motoriske og språklige utviklingsforstyrrelser uforholdsmessig hyppige. Sekundære komplikasjoner omfatter dyssosial atferd og lav selvfølelse.

Forstyrrelse kjennetegnet ved gjentatt og vedvarende dyssosial, aggressiv eller utfordrende atferd med klare brudd på sosiale forventninger og normer i forhold til alderen. Atferdsforstyrrelsen er mer alvorlig enn vanlige barnestreker eller opprørstrang i ungdomsårene. Atferdsmønsteret varer ved over tid (seks måneder eller mer). Symptomer på atferdsforstyrrelser kan også være symptomatiske for andre psykiatriske tilstander, som i så fall får diagnostisk forrang.

Eksempler på atferd som diagnosen baseres på, omfatter uttalt slåssing eller tyrannisering, grusomhet overfor andre mennesker eller dyr, alvorlig ødeleggelsestrang, ildspåsettelse, stjeling, gjentatt lyving, skoleskulking eller rømning, uvanlig hyppige eller alvorlige raserianfall og ulydighet. Hvis disse atferdstrekkene er markerte, er hvert av dem tilstrekkelige for å stille diagnosen, mens enkeltstående dyssosiale handlinger ikke er nok.

En gruppe forstyrrelser kjennetegnet ved kombinasjon av vedvarende aggressiv, dyssosial eller trassig atferd med åpenbare og uttalte symptomer på depresjon, angst eller andre følelsesmessige forstyrrelser. I tillegg til kriteriene for atferdsforstyrrelser i barndommen (F91.-) må enten følelsesmessige forstyrrelser i barndommen (F93.-), en diagnose for en voksen form for nevrotisk, belastningrelatert eller somatoform lidelse (F40-F48) eller affektiv lidelse (F30-F39) være oppfylt.

Kategorien omfatter forstyrrelser hovedsaklig kjennetegnet ved uvanlig forsterking av normale utviklingstrekk heller enn fenomener som kvalitativt er unormale i seg selv. Debut som ledd i normalutviklingen er et avgjørende trekk i differensialdiagnosen mellom følelsesmessige forstyrrelser oppstått i barndommen (F93.-) og nevrotiske, belastningsrelaterte og somatoforme lidelser (F40-F48).

Heterogen gruppe forstyrrelser kjennetegnet ved avvik i sosial fungering. Forstyrrelsene viser seg i løpet av barne- og ungdomsalder, men er, til forskjell fra gjennomgripende utviklingsforstyrrelser, ikke primært kjennetegnet ved tilsynelatende konstitusjonell manglende eller sviktende sosial funksjonsevne som griper inn på alle funksjonsområder. I mange tilfeller synes alvorlige miljøbelastninger eller -mangler å være en avgjørende årsaksfaktor.

Kategorien omfatter syndromer der det dominerende trekket er «tics». «Tics» er ufrivillige, raske, gjentatte, urytmiske motoriske bevegelser (omfatter vanligvis bestemte muskelgrupper) eller plutselige, utilsiktede vokale lyder. «Tics» oppleves som uimotståelige, men kan vanligvis undertrykkes for kortere eller lengre tid, blir forverret av stress og forsvinner under søvn. Alminnelige, enkle motoriske «tics» omfatter blunking, kasting med hodet, skuldertrekking og grimasering. Alminnelige vokale «tics» omfatter kremting, hosting, snøfting og hvesing. Vanlige komplekse «tics» omfatter å slå på seg selv, hoppe eller sprette. Vanlige komplekse vokale «tics» omfatter repetisjon av visse ord, og noen ganger bruk av sosialt uakseptable (ofte obskøne) ord (koprolali) og repetisjon av ens egne lyder eller ord (palilali).

Heterogen gruppe forstyrrelser som debuterer i barndommen, men som ellers er svært forskjellige. Noen av forstyrrelsene representerer veldefinerte syndromer, mens andre er symptomkomplekser som må tas med fordi de forekommer ofte og er forbundet med psykososiale problemer, og fordi de ikke hører naturlig inn under andre syndromer.